Forbannet være legevakten

Kundeservice er noe man burde lære de ansatte ved legevakten også, iallefall ved Skien legevakt. Nå har legevakten i Skien fått veldig mye negativ omtale i det siste, så skulle tro dem hadde gjort noe med det, men nei.

Jeg dro på legevakten i går kveld, det var ikke noe helt akutt, så jeg forventet å måtte vike plass for mer akutte tilfeller, med andre ord forventet jeg å måtte vente litt på min tur. Jeg kom rundt 9 tiden, og var den eneste som satt der og ventet, tiden gikk og det kom flere mennesker, heller ikke de var veldig akutte tilfeller, så gikk tiden litt mer, og det kom enda fler mennesker, men ingenting skjedde. Folk satt der og hostet og kremtet, men ingen lege kom. Leger var det der, faktisk var det 3 stykker, så en ville tro en ville få hjelp relativt rakst, men nei. Det kom heller ingen ut fra disse 3 legene, så helt hva de drev med skjønner ikke jeg. Folk begynte naturlig nok å bli utålmodige, og gikk for å spørre hva som skjer, svaret var det samme for alle “legen kommer straks”.

Klokka var nesten 12 når jeg fikk komme inn, og selve “undersøkelsen” varte i knappe 5 minutter, av en lege som tydelig ikke var villig til å kommunisere med pasienten sin.

Skam dere!…

Å kunne bestemme selv over sin egen dødelighet

Gjennom min jobb, har jeg møtt mange mennesker som av en eller annen grunn er gått lei livet, noen er blitt godt over 90 og føler de har levd et langt og meningsfullt liv, mens andre er terminale og vil dessverre oppleve en lang og smertefull dødsprosess. Før jeg jeg begynte å jobbe i helsevesenet, var tanken om aktiv dødshjelp og retten til å bestemme over eget liv, et tema jeg tenkte veldig lite om i det hele tatt på. Men etter jeg har jobbet innen eldreomsorgen, har jeg nok forandret mitt syn på dette med aktiv dødshjelp ganske betraktelig.

For min egen del liker jeg ikke tanken om at jeg ikke har kontroll over min egen død, jeg har jo kontroll over de fleste andre tingene i mitt liv, så hvorfor skal ikke jeg også få kunne bestemme over min egen død?. Om jeg plutselig hadde fått sjokk meldingen av min lege, om at jeg led av en dødelig lidelse, som garantert ville gitt meg en langvarig og smertefull dødsprosess, ville jeg gjerne kunne hatt valget om å bare ende det hele der og da.

Jeg ville valgt en mer verdig død, enn det sykdommen ville kunne gitt meg. Jeg kunne tatt farvel med familie, venner og andre kjente mens jeg ennå var relativt frisk. Jeg kunne bestemme over min egen død, at det går stille og smertefritt for seg osv. Jeg ville tro det var en mye mer verdig måte å dø på, enn å bli redusert til en skygge av seg selv i en sykehus seng, som dør smertefullt i en dødskamp med seg selv.

Nederland har skjønt, de tilbyr som det eneste landet i verden, aktiv dødshjelp. Skjønt de har strenger retningslinjer å forholde seg til, med tanke på sucidale mennesker, som er på jakt etter en permanent løsning på et midlertidig problem.

Nå er det på tide at resten av verden følger etter, og legaliserer aktiv dødshjelp.

Intervju med en selvskader

” Selvskading er bare en midlertidig fysisk smerte, for å lindre en konstant psykisk smerte. - Joakim Knudsen”

Mens jeg gikk VK1 Omsorgsfag, hadde vi en del psykologi på timeplanene, et av de mange temaene vi tok opp i disse timene var dette med selvskading. Jeg valgte å skrive en fordypningsoppgave om selvskading, og fant en person som skal forbli anonym, som var villig til å la seg intervjue om selvskading. Jeg fant dette intervjuet for et par dager siden, og tenkte å legge det ut på bloggen min, fordi jeg syns dette er et tema man skal tørre å snakke mer om. Intervjuet fant sted engang i 2004.

• Når skadet du deg for første gang?
  Jeg var vel rundt 14-15 år, nå er jeg godt over 30, så det er blitt en stund siden kan man si.
• Hva var det som gjorde at du skadet deg selv, og på hvilken måte skadet du deg?
  Det var nok som så mange andre selvskadere, resultatet av en rekke traumatiske opplevelser i tidlig barndom. Det var med fars baberblad jeg skadet meg, det var et lite helt overfladisk kutt, men det var at blodet kom frem som var viktig for meg, ikke dybden på såret.
• Men hvorfor skade seg selv, ville det ikke vært bedre å snakke med noen om de vonde tankene du hadde?
  Jeg hadde en relativt fraværende far og en mor som hadde nok å stri med, så følte vel ikke at jeg hadde muligheten til å snakke med mine foreldre. Venner hadde jeg svært lite av, og ingen venner jeg følte jeg kunne snakke med om slikt. Når jeg tenker meg om, var vel også det en av de tingene som gjorde at jeg skadet meg selv.
• Var det noen som oppdaget deg?
  Nei, jeg var litt redd for at min mor skulle oppdage det på klærne mine når hun vasket dem, men enten la hun ikke merke til det eller brydde seg ikke, for hun konfronterte meg aldri med det. Heller ikke på skolen oppdaget noen det, verken lærere eller medelever.
• Men i gymmen, der måtte vel noen oppdage det i garderoben?
  Nei, faktisk ikke. Jeg passet alltid på å skifte før eller etter de andre, enkelte ganger skiftet jeg også inne på doen, istendenfor å stå sammen med dem andre.
• Så det var ikke oppmerksomhet du var ute etter, når du skadet deg selv?
  Nei, sikkert mange som skader seg i dag kun for å få oppmerksomhet, når jeg tenker meg om har selvskading nesten blitt en slags ungdomsmote, da særlig blandt jenter, som nærmest konkurerer om å skade seg mest. Men for meg var det ikke det, selvskadingen for meg gikk ut på at jeg følte jeg fortjente å bli straffet.
• Men hva fortjente du egentlig å bli straffet for?
  Det er i grunn et veldig godt spørsmål. Jeg følte vel at jeg var skyld i de vonde opplevelsene fra min barndom, at jeg på en eller annen måte kunne forhindret dem, men allikevell ikke gjorde noe med det, og derfor fortjente å bli straffet.
• Du fortjente da ikke å bli straffet for noe som skjedde i barndommen, det vet du jo egentlig like godt som jeg.
  Ja, jeg vet jo egentlig det. Men hva man tenker som liten, er langt fra hva man tenker og forstår som voksen.
• Sant nok.
  Ja.
• Hvor ille ble denne selvskadingen?
  Når jeg tenker tilbake, ser jeg jo at den ble ganske ille etter vært. Jeg kuttet meg oftere og oftere, og stadig dypere. I starten var det nok med å se blod, men etter vært måtte det også være smerter, før jeg ble fornøyd. Det ble som en avhengighet, eller tvangshandling om du vil.
•  Men du sitter her nå, du er et tilsynelatende friskt menneske. Du har en jobb som du fortalte som varmt om, du har en kjæreste og et godt liv. Hvordan kom du deg hit?
  Jeg flyttet hjemmefra som 16 åring, etter mye krangling med mine foreldre. Etter jeg flyttet ble ting straks mye bedre, nesten som om all min byrde med et ble løftet vekk, slik følte jeg det første natten i egen leide leilighet. Jeg begynte å studere, og på skolen fant jeg meg en fantastisk kjæreste. Det var jo selvsagt stunder jeg følte et stort behov for å skade meg selv igjen, men det var aldri så ille som det var når jeg bodde hjemme, for da skadet jeg meg faktisk, ikke bare tenkte tanken.
• Har du sprukket noen gang?
  Ja, jeg har nok gjort det ved et par anledninger. Når min bestevenninne døde brått, ble ting igjen litt for mye for meg, og jeg gikk tilbake til selvskadingen, dog bare for en kort stund. Min kjæreste og jeg skilte også lag engang, og igjen var kniven “trygg” å ha. Men forholdet blomstret igjen, og vi har det ganske godt nå.

Vedkommende jeg intervjuet, tok opp studiene igjen, og studerer idag psykologi. Jeg snakker også fortsatt med vedkommende av og til, og det går fortsatt veldig bra med vedkommende. Selvskadingen er vedkommende helt åpen om, og mener det er en av de tingene som holder borte tranger om å begynne med det igjen.