Å kunne bestemme selv over sin egen dødelighet

Gjennom min jobb, har jeg møtt mange mennesker som av en eller annen grunn er gått lei livet, noen er blitt godt over 90 og føler de har levd et langt og meningsfullt liv, mens andre er terminale og vil dessverre oppleve en lang og smertefull dødsprosess. Før jeg jeg begynte å jobbe i helsevesenet, var tanken om aktiv dødshjelp og retten til å bestemme over eget liv, et tema jeg tenkte veldig lite om i det hele tatt på. Men etter jeg har jobbet innen eldreomsorgen, har jeg nok forandret mitt syn på dette med aktiv dødshjelp ganske betraktelig.

For min egen del liker jeg ikke tanken om at jeg ikke har kontroll over min egen død, jeg har jo kontroll over de fleste andre tingene i mitt liv, så hvorfor skal ikke jeg også få kunne bestemme over min egen død?. Om jeg plutselig hadde fått sjokk meldingen av min lege, om at jeg led av en dødelig lidelse, som garantert ville gitt meg en langvarig og smertefull dødsprosess, ville jeg gjerne kunne hatt valget om å bare ende det hele der og da.

Jeg ville valgt en mer verdig død, enn det sykdommen ville kunne gitt meg. Jeg kunne tatt farvel med familie, venner og andre kjente mens jeg ennå var relativt frisk. Jeg kunne bestemme over min egen død, at det går stille og smertefritt for seg osv. Jeg ville tro det var en mye mer verdig måte å dø på, enn å bli redusert til en skygge av seg selv i en sykehus seng, som dør smertefullt i en dødskamp med seg selv.

Nederland har skjønt, de tilbyr som det eneste landet i verden, aktiv dødshjelp. Skjønt de har strenger retningslinjer å forholde seg til, med tanke på sucidale mennesker, som er på jakt etter en permanent løsning på et midlertidig problem.

Nå er det på tide at resten av verden følger etter, og legaliserer aktiv dødshjelp.