Gjennom livet møter man nye mennesker, noen snakker man bare med, og kjenner en kort stund, mens andre vil bli værende livet ut. Slik har det jo naturligvis også vært for meg, for jeg har også møtt mange mennesker i mitt liv, mennesker som jeg har hatt kortvarige forhold til, og andre som jeg har nå kjent i årevis. Man møter jo gjerne sine nye bekjentskaper gjennom en felles interesse, og det er slik jeg har blitt kjent med flesteparten av de jeg kjenner idag. Noen fikk jeg et godt vennskap med i løpet av relativt kort tid, noe som dessverre skulle vise seg og ikke egentlig være vennskap, mer bekjentskaper. Når en oppdager at vedkommende man antok var en venn, egentlig ikke bryr seg nevneverdig mye om deg, og som egentlig er ganske likegyldig til hvordan du har det, mister plutselig vedkommende tittelen en venn. Slike opplevelser er i grunn greit du får med engang, for jeg tror det ville vært langt være å opplevd slikt, om vedkommende var en du hadde kjent i mange år. Men uansett er det trist, for man blir jo knyttet til vedkommende, og for enkelte av oss skjer dette alt for fort.
De siste par årene har det vært slik for meg, mennesker jeg kjente har med tiden vist sitt sanne jeg, og man har etterhvert mistet kontakten. Mennesker har forandret seg, i en retning du ikke liker og gjør ting du aldri ville trodd om vedkommende, da blir et vennskap til vedkommende plutselig ganske umulig. Nå skal ikke jeg sitte her å påstå jeg er uten feil, at jeg ikke har forandret meg på noen som helst måte, for det har jeg helt garantert gjort. Men tiltross for mine eventuelle forandringer, er jeg fortsatt den samme som jeg var for 3 år siden. Jeg har de samme grunnleggende meningene og holdningene, som jeg hadde for 3 år siden, og som jeg nok kommer til å ha for livet ut.
Nå er det heller ikke noe galt i å endre seg, for det gjør vi jo alle, etterhvert som man blir eldre og modnes. Og når man blir eldre prioriterer man ofte også ganske annerledes, enn det man gjorde som liten. Men en ville tro at et gammelt vennskap skulle overleve alt dette, at vennskapet ville bli sterkere og bedre, i takt med at en selv blir eldre, men slik er det vist ikke alltid.
Det er aldri noe koselig å miste vennskap man har hatt i flere år, man blir trist og føler et stort mangel i sitt liv. Men på en måte er det jo også litt greit, for et vennskap som blir tapt, er vel ikke ment til å være et evigvarende vennskap heller. Nå tror jeg svært få vennskap er skapt til å vare evig. Men man får jo også hele tiden nye venner, igjen blir disse ofte skapt gjennom en felles interesse. Og med tiden så føler man seg hjemme med disse nye vennene, med tiden vil den gamle tomhetsfølelsen erstattes med de nye vennene og da vil med et tomhetsfølelsen forsvinne.
Jeg har ofte uttrykt min store frustrasjon over tapet av gamle venner, og har opp til flere ganger har jeg forsøkt å redde disse, men forsøkene har ofte vært forgjeves. Og enn så trist disse tapene har vært, har jeg skjønt at jeg ikke kan sitte å pine meg selv over disse tapene. Man legger det bak seg, kommer seg opp av den midlertidige depresjonen, og går ut i verden og finner seg nye venner. Jeg har også de siste dagene lært, at vennskap finner man ofte der man ikke leter, for det er nettopp det som har skjedd meg. Jeg har funnet meg noen nye venner, jeg fant nye vennskaper der jeg ikke ville tro jeg skulle finne dem….
Categories:
